Jeg ble nominert til Beautiful Blogger av Linna og Sunniva, som går ut på å skrive sju ting som få vet om meg. Det tenkte jeg kunne bli en gøy oppgave, så here you go:
1. Jeg kan ha verdens mest elendige selvtillit av og til, og bare hate absolutt alt som går an å hate med meg selv.
2. Jeg elsker alle slags dyr!! Hver gang jeg ser en katt på gata går jeg bort til den, løfter den og koser med den, og jeg kunne godt tenkt meg å hatt en egen liten dyrehage på rommet. Jeg vil ikke bli dyrlege, men har utrolig lyst til å jobbe i en dyrebutikk. Den store drømmen min er å reise til Afrika/Australia for å jobbe med og hjelpe ville dyr en gang i framtida.
3. Jeg kan ikke lage mat. Virkelig ikke. Jeg klarte å herpe en ferdiglaga Fjordland-middag en gang, og svir ofte sauser/kakao og sånt. Gleder meg til å flytte ut altså...
4. Jeg har en helt absurd prestasjonsangst. Jeg elsker for eksempel å spille gitar, men hvis noen andre skal se på får jeg ikke til noen ting. Noen ganger lar jeg være å gjøre ting for å unngå å bli skuffa over at jeg ikke får det til. Verdens dummeste egenskap.
5. Før hata jeg musikk. Jeg hørte aldri på det, hadde ca. 20 mainstream-sanger på mp3'en som jeg hørte på en gang i blant, og hadde ikke noen form for musikksmak. Så oppdaga jeg Green Day, og musikk ble plutselig en stor og viktig del av livet mitt.
6. For noen år siden var jeg veldig opptatt av å passe inn og å være som alle andre. Etter at jeg begynte på videregående...eller, egentlig etter at jeg begynte å elske Green Day, har jeg forandra meg totalt; nå elsker jeg å være annerledes og er stolt av det.
7.Jeg haterå åpne en gave mens de jeg har fått gaven fra ser på.
En del av utfordringen var å utfordre sju til, men mange av de bloggerne jeg følger har allerede blitt utfordra, så blir ikke fullt så mange. Jeg utforder; Marta, Line Marit, Kristine, Eline og Ida K!
Nå er det ei stund siden jeg har skrevet noe her, men fant ut at jeg ikke gidder å blogge hvis jeg ikke føler for det. Da ender jeg sikkert med å slette hele bloggen med den syke prestasjonsangsten jeg har. Yey. Men i alle fall, nå følte jeg for det!
Siden sist har jeg begynt på skolen igjen. Noe jeg ikke akkurat har gått å gleda meg til, for å si det mildt. Uten å gå alt for detaljert inn på det liker jeg minimalt av folkene der, og jeg burde ikke gått på den skolen i det hele tatt. Men nå er det da en gang sånn, og det er ikke så mye å gjøre med det. Dette året visste jeg ville bli ekstra tøft, siden to av dem jeg brukte å være mest sammen med har slutta(og jeg skjønner dem sykt godt). Men heldigvis har jeg fortsatt de to bestevenninnene mine der, og det er jeg utrolig takknemlig for. Ellers hadde det aldri funka. Og herregud, det kunne vært så mye verre. Jeg skal ikke klage egentlig. Men så er det nå en gang sånn at det alltid er noen som har det enten verre eller bedre enn deg uansett, så enkelte ting må man bare få lov å få ut frustrasjon over også.
Det som motiverer meg er at dette er siste året. Neste år skal jeg på folkehøyskole, noe jeg egentlig bestemte meg for for lenge sida. Jeg i russ i år, noe jeg tror blir genialt.
Og sist men ikke minst har Green Day bekrefta at de kommer med et nytt livealbum en eller annen gang i nærmeste framtid. Noe som forsåvidt ble bekrefta helt sikkert i går/ i dag av gutta selv, og det løfta meg noen kilometer opp i himmelen. Pluss at de spilte en "ny" sang. Nei, to. Jeg døde igjen. Og jeg klarer ikke å vente... Det var nesten skummelt, for akkurat nå kunne det ikke passa bedre med sånt nytt. Noe som ikke akkurat bidrar til at jeg elsker dem noe mindre. De er bare... ja, jeg elsker dem. De er som venner som alltid er med deg, uansett, og som alltid klarer å sette ord på ting du ikke klarer selv.
Ellers var jeg og Lise og tok bilder for ei lita stund siden. Jeg burde gjøre det oftere, for det r utrolig gøy. Er jo høst snart da, med den kommer det jo masse fine motiver.
Da har jeg tatt i mot en utfordring fra Ida(http://livsendringer.blogspot.com/), som går ut på følgende: Skriv minst 6 positive ting om deg selv, og legg ved et bilde av deg selv du liker. Jeg synes det var ei ganske interessant utfordring, så jeg fikk lyst å ta den. Jeg er i grunnen ganske dårlig til å finne positive ting med meg selv, så kanskje det bare er sunt... hehe. Det må nevnes at jeg fikk denne utfordringa for... ehm, ei stund siden, men fant den igjen påbegynt i arkivet, og da tenkte jeg at bedre sent enn aldri. Så, here you go:
1. Jeg er kreativ, jeg finner ideer og inspirasjon i det meste og klarer å skape noe utav det
2. Jeg er morsom(bortsett fra når jeg forteller tørre vitser, noe som i grunnen skjer ganske ofte... men de er jo ofte så teite at de blir morsomme. lål).
3. Jeg er flink til å skrive.
4. Det må sies at jeg begynner å bli brukbar på gitar, selv om jeg ikke er noen proff enda.
5. Jeg har fint hår
6. Jeg liker Green Day! Er ikke det bra så vet ikke jeg.
Ja. Det er så alt for mye å si, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Derfor tror jeg rett og slett jeg oppsummerer dagen kronologisk; fra start til slutt. Kan jo bare få advare på forhånd om at dette kommer til å bli langt. Btw; alle bilder/videoer er mine der jeg ikke har gitt æren til noen andre.
Jeg tror vi startet dagen rundt halv åtte på hotellrommet. Vi spiste frokost og pakket ned alt vi skulle ha med på konserten; mat, penger, kamera osv. Og selvfølgelig kaninørene vi hadde kjøpt dagen før, som vi skulle ha godt plassert på hodet når konserten begynte! Vi spiste en kjapp frokost før vi tok turen til sentrum for å finne riktig buss. Det skulle vise seg å ikke være verdens letteste oppgave. For det første stemte ikke informasjonen om bussnummer som gikk til Marlay Park jeg hadde fått på mail uka før; buss nr. 48 hadde visst sluttet å gå fra den gata for lenge siden. Vi ble stående og føle oss litt lost før vi spurte diverste folk om hvor bussen gikk fra, noe som gjorde at vi ble enda mer lost. Vi begynte å bli temmelig sure og stressa begge to. Klokka var bare noe med 11 enda, men vi ville komme så tidlig som overhodet mulig.
Da vi hadde rota oss langt nedi ei gate og nesten ikke ante hvor vi var, bestemte vi oss for å gå tilbake til bussjåførene vi hadde spurt først. Vi viste dem bussbeskrivelsen jeg hadde fått på mail, og de var veldig hjelpsomme og ringte til og med sjefene sine for å høre hvilke busser som gikk til Marlay Park. Det visste seg at de såkalte sjefene ikke hadde særlig mye peiling; de oppgav akkurat den samme informasjonen som sto i mailen, noe som altså ikke stemte. Bussjåførene som hjalp oss ble etter hvert ganske sinte på dem, og prøvde å overdøve dem ved å rope: "Tell them to shut up!!" og liknende. Fikk litt problemer med å holde oss da kan du si... Men etter hvert fikk de da noe fornuftig ut av dem, og vi fant ut hvilke busser vi kunne ta. Det ble enda mer betryggende da vi så ei lita gruppe med Green Day-fans gå på den samme bussen, og vi bestemte oss for å gå av samtidig og følge etter dem. Da kunne det ikke gå galt! Bussturen til Marlay Park skulle ta omtrent en halvtime, og vi begynte å føle oss litt roligere nå som vi var på rett vei. Men underveis overhørte vi samtalen til de andre Green Day-folka som satt bak oss i bussen, og fikk med oss at de heller ikke ante hvor vi skulle gå av, så de hadde tenkt å følge etter oss...haha. Heldigvis viste det seg at en mann visste hvor vi skulle gå av, så da ordnet det seg.
Det er i hvert fall ikke Emilie sitt bananskall hvis noen trodde det.
!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Det var et lite stykke å gå fra busstoppet til parken, men det var skilt over alt så det var ikke noe problem. Da vi kom fram brukte vi litt tid på å finne ut hvor køa faktisk var, for det var en utrolig stor park. Men vi fant det da til slutt, og det viste seg å bare være den første etappen av køa. Klokka var omtrent halv to da vi kom dit, og allerede var det ganske fullt. Vi satte oss ned og spiste litt, for det var heldigvis ikke noe stress med å stå enda. Jeg og Emilie gikk hver sin tur bort til arenaen der vi kunne se scenen, og når jeg var der hadde Paramore lydprøve!! Green Day hadde visstnok hatt lydprøve dagen før, så den fikk vi ikke med oss. Fant i ettertid ut at de hadde spilt den nye sangen, Stay The Night da! Søren at vi ikke var der da...
Når klokka var ca. fire begynte de å la folk komme videre fra den første køa, som var den på bildet over. Vi fikk et event-bånd og ble henvist til neste del av køa, som var ca. 40 meter lang og så slik ut:
Vi ble helt fortvilt, og fant ut at vi nekta og stille oss bakerst. Så vi gikk like så godt rett fram, til venstre der bildet er tatt fra, og stilte oss der. Ingen sa noen ting! Så vi var sykt heldige, selv om det kanskje var litt småfrekt...ehm. Denne køen begynte foran en muråpning, og videre derfra skulle vi "gå" langs en skogssti på ca. 100 meter fram til arenaen. De måtte stoppe folk jevnt underveis, for det tok helt av. Da de sa vi kunne begynne å gå ble det fullstendig kaos, og selv om vi prøvde å gå saktere var det umulig fordi folk pressa på noe sykt bakfra. Jeg og Emilie passa på å holde godt i hverandre hele tida. Vi holdt på å snuble opp til flere ganger, men heldigvis holdt vi oss på beina. Ikke like mange som var like heldige, så ei som tryna rett ned i asfalten med ansiktet ned... Huffameg. Det neste som skjedde var at det ble et langt opphold på kanskje et kvarter, før vi endelig fikk komme inn på arenaen, etter å ha vist fra billetten. Vi havnet på andre rad, til venstre for catwalken! Vi ble selvfølgelig helt i lykkerus, denne gangen hadde vi enda bedre plasser enn forrige gang.
Det var så mye bedre enn Ullevål på mange måter. For det første var det mye mindre dytting og pressing, folk var generelt mye høfligere enn nordmenn. Muligens med unntak av den anonyme personen som var litt dårlig i magen og feis minst tre ganger... Etter lukta og dømme skulle man tro det lå et dødt dyr eller noe i nærheten, og dette ble etterfulgt av kommentarer som "sombody shit themselfes!" Koselig for oss som sto rundt... Men ja, avsporing. Denne gangen hadde jeg faktisk kontroll på kroppen min stort sett hele tida og kunne hoppe når jeg ville(som stort sett var hele tida... hehe). På Ullevål klarte jeg ikke å bevege meg mesteparten av tida, og det ødela faktisk bittelitt. Denne gangen var det perfekt. Jeg og Emilie hadde også tatt med oss sånne små poseflasker med tut som vi hadde i veska til Emilie, og det tror jeg var det smarteste vi gjorde den dagen. Drakk en hel sånn+ vann som ble sendt bakover, og det var utrolig deilig.
Første oppvarmingsbandet var som i Oslo Joan Jett, & the Blackhearts, og det var vel noenlunde likt som forrige gang. Digger dem, sykt rå musikk!
Men heller ikke denne gangen fikk de hundre prosent oppmerksomhet hele tida... Jason, som sist, satt bak den ene veggen og kikka på. Og så oppdaga folk at Hayley Williams fra Paramore og Tré sto bak til høyre på scenen! Hayley var hvert fall ikke til å ta feil av, med det røde håret. Det så ut som de sto og diskuterte Joan Jett... hehe. Så var det klart for oppvarmingsband nr. 2; ingen andre enn Paramore!
Fikk inntrykk av at det var mange som hovedsaklig hadde kommet for å se dem; flere med Paramore t-skjorter i køa. Derimot var det også noen som ikke var så begeistra for dem, som begynte å synge "Nobody likes you..." og rope "Parawhore!" når de kom på scenen... Personlig er de mitt yndlingsband nr. 2, og de var helt rå live!! Sykt mye energi, han ene gitaristen tok til og med en saltoliknende hopp over Hayley. Høydepunktene for min del var "That's what you get" og "chrushcrushcrush."
Så kom det. Det store øyeblikket, det som hele tiden hadde ligget i lufta og i surret rundt i folks hoder hele den dagen, i køa og under begge oppvarmingsbandene. Det øyeblikket da tonene fra YMCA hadde stilnet og Drunk Bunny hadde forlatt scenen. Det øyeblikket da man hørte den sprakende lyden av Song of The Century, etterfulgt av lykkelige hyl og deretter allsang for full hals. Jeg kjente for tredje gang på under et år gåsehud langt oppover armene og en puls som steg betraktelig. Det var egentlig for godt til å være sant at jeg skulle få se dem IGJEN. Hjertet dunket ekstremt fort da vi hørte "Sing us a soong- for me," og det ble stille et par sekund. Så kunne vi høre introen til 21st Century Breakdown, og da Tré kom løpende ut på catwalken, tett etterfulgt av Mike og Billie, da var alt perfekt. Jeg kunne ikke ønske meg noen andre steder i hele verden, og alle små problemer og bekymringer som stadig surrer i hodet mtt, forsvant. Hvis man kunne skannet hjernen min akkurat da, ville man bare funnet "GREEN DAY, GREEN DAY, GREEN DAY" overalt. Jeg hoppa og hylte og sang rett fra hjertet. Det er det jeg elsker med Green Day-konserter; jeg føler meg hjemme, jeg føler jeg kan være meg selv hundre prosent og bare "go crazy" som Billie stadig oppfordret oss til. Vanligvis er jeg oppfattet som ganske stille, snill og fornuftig, et stempel som er helt umulig å bli kvitt når man først har fått det. Men på Green Day-konsert er jeg akkurat den jeg føler at jeg er og vil være. Og det er så ufattelig deilig.
Lånt fra bruker GemmaSynderella@Youtube. Se etter et par røde kaninører!
Noe av det første Billie gjorde da han kom ut på scenen var å kreve at de ca. 50 menneskene som sto utenfor mosh-pit-området skulle få komme inn. Han sa det sikkert tre-fire ganger, og gav seg ikke før sikkerhetsvaktene slapp dem inn. Kjente jeg ble stolt langt inne akkurat da. Er ikke tilfeldig at jeg elsker dem.
Spillelista var ganske lik den på Ullevål, så jeg var sånn ca. forbredt på når hvilke sanger kom, i alle fall i starten. Det er så utrolig herlig å kunne hvert ord, hver linje, og synge med på hver sang. Det første store høydepunktet var selvfølgelig Holiday! Herrejesus som jeg elsker den sangen. Den er så mektig, og det er så sykt mye energi og styrke i den. Yndlingsbiten min er "Sieg Hail to the president gas man...," det er så sykt rått!!
Det neste store høydepunktet kom et par sanger senere, da Billie erklærte: "This song is called 2000 light years away!" Først måtte jeg koble skikkelig for å faktisk innse at det var den de skulle spille. Det var så sykt!! De spiller nesten aldri den på konserter lenger, og husker jeg riktig har de bare spilt den på en konsert tidligere på denne turneen. Herregud, jeg ble så lykkelig!!!!
Og så kom sangen som har høyest partyfaktor på hver eneste Green Day-konsert. Nemlig "King, for, a- DAAAAAAY!" Herregud, den er så genial. Elsker Shout-biten!
"I want you to knooow!" Han gjorde det tre ganger!!!!!! Det er umulig å ikke forgude ham.
Det var da jeg bestemte meg for at når det rette øyeblikket kom, skulle jeg kaste kaninørene mine opp på scenen. Jeg ventet til Billie ikke hadde på seg noen ting(altså, ingen solbriller, hatter, tørklær, etc.) og kastet dem mot scenen. Jeg bomma, og de ble liggende på bakken rett foran catwalken. Jeg ble såklart litt skuffa, men bestemte meg for å glemme det, det var jo ikke noe jeg kunne gjøre med det likevel. Men så var det plutselig en vakt som tok dem på seg, og sto og moret seg litt med dem før han gav dem til ei jente på første rad. Og like etter pekte Billie mot henne, og jeg ble et sekund livredd for at han skulle ta henne opp på scenen. At hun skulle få gi han en klem å sette MINE kaninører på BILLIES hode. Jeg rakk faktisk å se det hele for meg. Men så viste det seg at han bare ville ha kaninørene, og da ble jeg så ubeskrivelig letta og jævlig lykkelig på samme tid at jeg hoppe opp og ned og hylte som en gærning. Han løp rundt på scenen med dem ca. 1 minutt før han la dem fra seg PÅ scenen!! Jeg var så sinnsykt lykkelig da, og jeg blir det fortsatt når jeg tenker på det. Han tok på MINE ører!! Og ingen andre fikk dem etterpå!!
<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3 Emilie tok bildet!
Flere store høydepunkt som fulgte var 21 guns, den sangen der flest sang med, og første encore etterfulgt av American Idiot. Og så Jesus of Suburbia. Herrejesus(lol) som jeg elsker den sangen. Den er så vanvittig episk; teksten, de ulike delene, og helheten. Elsker spesielt Dearly beloved-delen. Akkurat da kunne jeg ønske jeg kom fra en "small, shitty town" så sangen kunne vært dedikert til meg, men dessverre kommer jeg fra digre Trondheim. Haha. Også kom siste encore, men de rolige sangene. Jeg begynte å innse at det hele snart var slutt, men likevel var det nesten den beste delen av konserten, for det var så magisk. Først spilte han "When it's Time", der han før sangen holdt en liten tale om Green Day. "I'll never ever ever leave this band ever," var en del av det, og "The only way I leave this band will be in a fuckin' coffin." Herregud, kjente det varma langt inn i hjerterota da. Når Billie sier sånt, da mener han det. Det er ikke bare en del av showet, det er sannheten. De elsker det de driver med, for det har de bevist så ufattelig mange ganger. Og når han begynte å synge When it's Time var det nesten ingen som kunne hele teksten, så jeg kunne faktisk høre meg selv synge. Det var gøy!
Hører meg selv skikkelig godt her, lål. Emilie tok videoen!
Og så skjedde det vakreste jeg har sett i hele mitt liv. For like etter at Billie hadde slått de første akkordene på "Wake me up when September ends" begynte det å striregne. Det å se regnet falle ned fra himmelen, mens yndlingsbandet ditt står på scenen og spiller verdens vakreste sang og strofene "Here comes the rain again, falling from the stars" synges ut til deg og 30 000 andre folk med verdens mest klokkeklare stemme, da er det umulig å ikke kjenne det i hele kroppen, helt innerst inne. Herregud, det var..nydelig, fantastisk... ja, bare helt ubeskrivelig. Jeg kikket opp mot himmelen og tenkte at dette var det fineste øyeblikket i livet mitt. Og like etter kikket Billie opp mot himmelen selv, kanskje han tenkte på faren sin? Hvem vet. Uansett, etter det kom det uunngåelige; "Another turning point, a fork stuck in the road..." Bittersweet, som han selv har beskrevet sangen som. Det er virkelig ingen sang som passer bedre til å avrunde en Green Day-konsert på. Så kom det fyrverkeri, og alle tre kom ut på catwalken. Like etter så vi ryggene deres forsvinne bak scenen, og så var det plutselig slutt. Jeg trodde jeg skulle føle meg skikkelig tom, men det gjorde jeg ikke. Jeg var så lykkelig!! Ubeskrivelig, fantastisk lykkelig. Denne konserten slo begge to to forrige, jeg sto sammen med bestevenninna mi hele tida og Billie Joe hadde tatt kaninørene mine. Jeg og Emilie var helt i hundre da vi gikk ut av parken; dehydrerte og full av svette og mascara og Green Day. Det er ganske snålt å kjenne seg så høyt oppe psykisk, og så langt ende fysisk... haha. Såvidt vi klarte å gå, måtte tvinge meg selv framover. Og gjett om vi ble overlykkelige da de delte ut gratis cola?! Jeg tror jeg ropte ut noe sånt som "Æ ælske cola!!!" selv om jeg vansligvis hater det til vanlig... hehe. Også fikk vi verdens fineste bussbillett på veien hjem:
Andre artige ting, fra konserten generelt, var da Billie sang "I'm having sex with Mike!" på When I come around, og da en som var utkledd som Scooby Doo fikk entre scenen, samt en "nonne" på Are We The Waiting. Og jeg fikk spruten midt i trynet da Billie fant fram vannslangen! Det var sykt herlig. Billie rakk også å styrte to glass med Guiness under konserten, og vi fikk høre at vi slo rekorden på "Heeeeeeeeeey...." over Glasgow og England. Pluss da Katy Perry ville nedi buksene på Billie:
Picture by Emilie.
Så, før jeg runder av dette lille innlegget, har jeg bare et par ting jeg vil si:
GREEN DAY, DERE GJØR LIVET MITT FULLVERDIG. TUSEN, TUSEN, TUSEN TAKK FOR AT DERE FINNES. I FIGURED OUT, THER'S NO DOUBT I LOVE YOU, AND I HAD THE TIME OF MY LIFE. Jeg skal på flere Green Day-konserter senere i livet, det er sikkert!
I januar en gang bestemte jeg og Emilie oss for at vi skulle reise til Irland for å dra på Green Day-konsert. Vi bestilte billetter og booka hotell, og begynte å telle ned. Jeg laga meg en lang tråd jeg tredde 140 perler på; altså så mange dager det var igjen til konserten. Så, forrige lørdag, var det plutselig tid for å reise. Jeg har aldri gleda meg så mye til en ferie før; dette var den første ordentlige aleneturen uten familie(har jo dratt med venner til Oslo og sånt, men det telles liksom ikke helt) og vi skulle til Dublin for å oppleve en ny by og et nytt land og ikke minst; se verdens beste band.
Turen starta på Trondheim sentralbanestasjon der vi tok toget til Oslo. Den turen gikk ganske fort følte jeg(med unntak av da vi kjørte ca. 5 km i timen på grunn av en flom), tog er egentlig verdens koseligste transportmiddel.
Neste stopp var Gardemoen. Vi kom fram dit i ti-tida, og siden flyet til Dublin ikke gikk før 07.05 neste morgen betydde det ei lang natt for oss. Det gikk sånn passe smertefritt, med unntak av en skummel hviskemaskin(den hviska når du stilte deg under den, sykt creepy... sto ikke noe informasjon om hva det var) og en slem mann som tok benken vår vi skulle sove på. Vi fikk heldigvis stjålet den tilbake da han tok en røykepause, og halvsov et par timer fram til vi kunne begynne å gå til sikkerhetskontrollen.
Morgenstell på Gardemoens offentlige toalett
Så var det tid for å fly. Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og den milelange vekterstreikkøa uten store problemer, og så var vi plutselig i lufta på vei til Irland. Det var først da jeg kjente hvor lite vi hadde sovet, så jeg våkna faktisk av at vi landa... Haha. Jeg hadde trodd at vi kom til å få masse problemer med å finne fram på flyplassen og komme oss til hotellet og sånt, men alt gikk faktisk helt fint. Vi booka en taxi etter at vi hadde henta bagasjen og sånt, som kjørte oss til hotellet. Det var forresten sykt herlig å komme ut til ca. 20 grader og sol fra pissregnet i Norge, og kjenne at jakke og genser ble for mye! En fin start. Jeg følte meg hjemme i Dublin med en gang, alt virket så koselig. Det forandret seg ikke akkurat da vi kom fram til hotellet og ble møtt av dette synet:
Vi ble forelska med en gang, tror det er noe av det søteste jeg har sett! Et skikkelig lite og hjemmekoselig et. Strøket der hotellet lå besto av små identiske hus i den samme røde mursteinen som hotellet, utrolig fint. Også var det så mye søte små detaljer overalt, som dette:
Siden vi ikke kunne sjekke inn på hotellet før 14.00(da var klokka omtrent halv ti) gikk vi rundt i lokalområdet for å utforske. De fleste butikkene var stengt, men vi ble da i alle fall godt kjent i området. Noe av det første vi oppdaget som skilte seg fra Norge var gangfeltovergangene. En ting var at det sto "Look right" og "Look left" på veien, noe som i og for seg var ganske nyttig siden vi alltid så motsatt vei. Confusing. For det andre skvatt vi noe helt sinnsykt da vi hørte lyden som signaliserte at det ble grønn mann. Det hørtes ut som et startskudd, eller eventuelt en skytelyd fra et ailienspill for aldersgruppa 10-12 år. Tror vi aldri ble helt vant til det... haha. Da vi endelig kunne sjekke inn var det sinnsykt godt med en dusj(i det noe sparsomme vannet) og mat ute etterpå. Da vi kom tilbake til hotellet la vi oss så godt som med en gang, og sov 14 timer i strekk. Lål. Det var sykt godt, og etter det var vi opplagte og klare til å utforske sentrum!
TOETASJES BUSS<3<3<3
Vi måtte selvfølgelig sitte øverst og frammerst.
Det var bare en ti minutters busstur ned til sentrum, som også var veldig koselig. Vi brukte tida på å gå rundt og utforske og se i de butikkene vi ville. Utrolig herlig å bare være oss to uten noen søsken og foreldre med tusen behov. Vi gjorde akkurat hva vi ville når vi ville, utrolig godt. Kom over masse gøye, søte og kule butikker, bla. en irsk souvenirbutikk:
Vi titta også innom en irsk musikkbutikk, og da gjorde jeg tidenes største oppdagelse!
Billie og Britney har slått seg sammen! Interessant kombinasjon må jeg si.
Etter mange timer med trasking i sola/butikker begynte vi å bli temmelig slitne, og fant(etter en del rot med å finne riktig buss) veien hjem til hotellet. Der ble vi noen timer og slappa av før vi bestemte oss for å gå tur ved ei elv vi hadde sett da vi gikk rundt på søndagen.
Og gjett hva vi møtte der?
En svanefamilie på tur! Aww... "With foiv little kids" som en irsk mann som også var der poengterte. Jeg digger irsk!
Og gjett hva vi fant etter det?
<3<3<3
Fin skygge. Lål.
Så kom tirsdagen. Det er ikke så mye å skrive om fra den dagen i grunnen; vi var i sentrum igjen, spiste ute og kosa oss masse. Vi fant et kjøpesenter denne gangen, der jeg fant meg conversesko til ca. 360 norske kroner... Me laik!
Og her er et bilde av frokosten vår, som bestod av et brød, nutella, yoghurt og jus. I mangel på bedre ting brukte vi ei skje til å smøre utover sjokkopålegget med. Synes vi var skikkelig kreative jeg. Første dagen spiste vi forresten frokost på hotellet, men det ble første og siste gangen siden det kosta 8 euro per pers for å forsyne seg en buffét som besto av små pakker med frokostblanding, og frukt. Yey.
Til slutt slenger jeg bare med noen random bilder fra hele turen(bortsett fra onsdag, som kommer i et eget innlegg):
Oransje mann!
Jeg er ikke så god i keltisk, men tror det har noe med hundebæsj å gjøre...
Ei søppelbøtte vi kom over.
Det neste innlegget vil kun handle om onsdag 23 juni. Det vil trolig bli lenger enn dette, i og med at det er så utrolig mange detaljer som må med. Så alle dere tusenvis av folk som leser bloggen min får nesten holde ut og bite negler av spenning mens dere venter... Huhu.
Fun fact: jeg oppdaga nettopp at de 10 siste innleggene mine enten handler om, inneholder, eller refererer til Green Day på en eller annen måte. De som eventuelt leser her og ikke er noen særlig stor GD-fan må begynne å bli temmelig lei... Mwaha. Kan dessverre ikke love at det blir mindre!
Ok da, så lever jeg. men bare litt. For denne konserten toppet faen meg begge de to forrige, og det trodde jeg ikke var mulig. Det var så perfekt, konserten har gått på repeat i hodet helt siden den beste kvelden i mitt liv(tett etterfulgt av to andre datoer). Jeg skal skrive et innlegg om selve turen til Irland, og et om bare konserten. Denne gangen fikk jeg også med med kameraet mitt levende inn(det ble nedtrampa på Ullevål) og fikk tatt masse bilder og film. Dere er advart; det kommer til å bli LANGT. Denne gangen har jeg ikke tenkt å prøve å begrense meg en gang... Mwahaha. Så... Stay tuned!! Kommer snart.
Btw ser jeg jo nå at jeg helt har glemt å skrive om Ullevål... Jeg klarte det liksom ikke helt de første dagene, og nå er jeg bare full av konserten i Irland. Skriver heller et lengre og detaljert innlegg om den.
-Om en og en halv time drar jeg og pappa for å ta flyet til Oslo
-Om bare litt over et døgn kommer Green Day til å stå foran meg, levende, og jeg skal dø langsomt av lykke
-I dag bestemte bestevenninna mi Emilie seg for at hun blir med likevel!! Hun hadde egentlig ikke råd, men så fant hun noen billige alternativ og det ordnet seg. Og de billettene hun kjøpte på finn hadde også inngang 16!
-Jeg gleder meg til å møte Linna og alle de andre fra Greendayfans.net og tilbringe mange koselige timer i kø med dem!
Det er nesten så jeg venter på at noen skal vekke meg nå, det er så sykt. JEG DØR.
<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3 (Sorry overdreven hjerte-hjerte-bruk på ekte fjortisvis, men jeg MÅ! haha)
Yo. Jeg er en merkelig skapning på 18, som ikke føler meg det minste voksen og myndig. Green Day er en skummelt stor del av livet mitt, og om du ikke liker dem kommer jeg etter deg med øks(Neida. Joda. Neiida). Jeg elsker å spille gitar, spesielt på min kjære Billie RødPøt, som er el-gitaren min. Jeg liker å tro at jeg er litt proff, og så lenge jeg bare spiller for meg selv kan jeg få fortsette å tro det. Takk. Ellers liker jeg å skrive og lese, har en lidenskap for dyr(har selv en nydelig liten pus) og er veldig glad i å løpe rundt med mitt kjære kamera og ta bilder. Amen.
